Blikket i Helene Torvunds første diktsamling er kroppslig, sansenært og tett på bevisstheten, samtidig som det fremhever en sterk forbindelse til det materielle og ikke-menneskelige; fugler, dyr, trær, planter; steder og objekter; steiner, fjell og vann. Gjennom sterkt mettede poetiske bilder, men også lett og uanstrengt, trekkes vi inn i et landskap som til tider er gåtefullt og vakkert, andre steder skremmende mørkt og fylt av varslende toner.

Dikt

Gust

Å bake brødet, å tenne i ovnen, å se barna vokse, å miste en som er umistelig. Hun er i middelalderen. I langdiktet Middelalderen tar den voksne kvinnen et barn på hver arm og forlater huset, lar døra stå ulåst i tilfelle noen skulle komme og trenge tak over hodet. Som hun sier til barna: vi trenger et tak over livet nå. Sammen drar de tre ut i naturen, sover i gresset, følger bekkefar, går under stjernebilder, kommer til havet. Middelalderen er en utforskning - i sorg, i samhold, i rim og regler og mulige ritualer. Utenfor den lille familiens sirkel fins en større sirkel der naturen er i endring, og der krig bryter ut i Europa.

Langdikt

Middelalderen

Skogsinteriør med rev og andre dikt preges av nøkterne og innsiktsfulle gjengivelser av naturens væren og kretsløp. Her finner vi små allegoriske skildringer og presise, haikulignende strofer. I Mona Høvrings avklarte, elegiske poesi er språket nedtonet og stillferdig, men på samme tid fylt av eventyrligheter og trøst.

Skogsinteriør med rev og andre dikt

Sumarmåne

I «Vi har ikke fire nye år» vender bokens forteller ryggen til Norge og en familie forankret i en kvelende tro, i det Donald Trump innsverges for en ny periode. Sammen med kjæresten sin legger hun ut på en ferd gjennom De forente stater fra Georgia til California, i en rød Chevrolet 1970 Chevelle. Målet er å besegle kjærligheten i Las Vegas. Historien tar uante vendinger i det en gigantisk eksplosjon lyser opp ørkenen rundt syndens by. «Vi har ikke fire nye år» er en livsbejaende reise gjennom et samfunn på randen av apokalypsen, med kjærligheten som vern mot undergangen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Vi har ikke fire nye år

M. Seppola Simonsen utforsker det kvenske i sin første utgivelse. Det handler blant annet om savnet etter et språk, letingen etter opphavet og nærheten til naturen nord for polarsirkelen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Kvenske dikt

Hjerteskog

Diktsamlinga Liv, eg har drukke leitar i ord og verseliner, minne og bilete etter ein lyrisk kjærleik. Kva andar enno i dikt skrivne for over eit hundreår sidan? Kvar må ein gå for å høyre den daude syngje? Falle inn i orda dine som utfor ein skrent, som eit tre i stormen dreg med seg grunnen og alle røtene, sperrar vegen, opnar landskapet for ny skog, for neste vår.

Liv, eg har drukke

En kvinne som befinner seg alene på en jakthytte i Alpene oppdager plutselig at hele området er omgitt av en glassvegg, og at menneskene på den andre siden av veggen er døde. Kvinnen forsøker å skape seg et slags liv ved å skaffe mat, hogge ved og fôre dyra, mens hun forsøker å holde angsten i sjakk. Romanen har dype psykologiske og politiske undertoner. Omtalen er utarbeidet av BS.

Veggen

I "Haugtussa" utfaldar Arne Garborg seg lyrisk i dikt som byggjer på danserytmar, salmar og stev. I sentrum står Veslemøy, eller Haugtussa, som folk kallar henne. Ho er ei jente som har kontakt med ei anna verd, som ser "det dei andre ikkje kan sjå". Men Veslemøy er og ei lys levande ungjente som vi møter i kvardagssyslar, i heimen eller på fjellbeite med dyra. Sentralt står soga med guten som svik henne. Med stor språkkunst fangar Garborg poesien som ligg i brytninga mellom den trauste røynda og trolldansen i huldreheimen.

Haugtussa

Kven skal gråte for den siste haren? Var det grønt er ei oppløysingssoge, ein sørgesong og ein protest, som spring ut av ein klar augeblink i ei elles mørklagd verd. I den stunda da tilværet tar slutt, grip dikta etter det som var, glimt frå ein morgon ved frukostbordet, lydane frå ein radio, ein platespelar eller ein trikk, ei gryande kjensle av at noko er i endring: minne som er i ferd med å forvitre saman med elgen og haren, med eksistensen og ordet. vil hugse men den eine lukta solvarm stein er eitt med den eine smaken sandkorn det eine minnet skrifta i greinene er eitt med det eine håpet var det grønt.

Neste
Bok

Var det grønt

Lignende bøker: