Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

Samuel underviser ved universitetet i Barcelona. Han lever et stille og ganske ensomt liv. Men alt endrer seg den dagen katten Mishima plutselig står utenfor døren hans. Mishima skal komme til å bli inngangen til en rekke nye vennskap, og på underlig vis dukker også Samuels store barndomsforelskelse opp etter 30 år. Det viser seg at det er de minste tingene i livet som kan utløse de største forandringene.

Den lille kjærligheten

Dette er en samling på elleve noveller som skildrer ulike typer mennesker, både menn, kvinner, skilte og gifte, og deres hverdag og forhold til andre. Det fortelles om en kvinne på hyttetur med en nettdate, et skilt par som skal arrangere datterens bryllup og to venninner i førtiårene på danskebåten. Boken har fått mange positive anmeldelser.

Musikk for rasende kvinner

Dette er første bok i serien “Striper på høykant”. De enkle strekene beskriver situasjoner mange unge kvinner kan kjenne seg igjen i, om alt fra kjærlighet og forhold, til katter og pizza. Stilen er morsom og vågal, og passer for de som liker å lese seriestripen “Tegnehanne” eller å lytte til podkasten “Tusvik og Tønne”. Maren Uthaug er en dansk-norsk romanforfatter og serieskaper fra Kautokeino. Hun er kjent for seriestripen “Ting jeg gjorde”, og debuterte som romanforfatter i 2013. Omtalen er utarbeidet av BS.

Kjærlighet

«Evna til å skrive så mykje som muleg på minst muleg plass er eit klassisk kjennemerke for kvalitet, uansett skriftform. I fleire av bøkene sine har poeten Øystein Hauge demonstrert meisterskapen sin i akkurat dette». Det er Tiden Norsk Forlag som skriv. Året er 2010. Og forlaget har nettopp gitt ut samlinga "Stilleben". Redaktørteksten over kunne like gjerne ha vore nytta som vaskesetel til årets lune og nære samling "Resten av kvelden". Å skrive så mykje som mulig. På minst mulig plass. Gjennom godt over trehundre tekstsider syner forfattaren i denne samlinga fram for for deg det eine litterære lysbiletet etter det andre. Originale og slitesterke, poetiske fotografi, slik vi kjenner dei att frå tidlegare bøker. Over snart tre tiår har poesien til Hauge vore å finne ikkje berre i boksidene, men også ei rekke stadar i det offentlege rommet. Slik vil du heilt sikkert ha lese ein eller fleire av tekstane hans; Bak på bussar og i trikken. På t-skjorter og i lydinstallasjonar. Som mobilpoesi i samarbeid med Dagbladet. På ferjer, i hotellrom og på Instagram. I dagsturhytter og i skulpturar. På postkort og i lærebøker i skulen. Eit lite utval av desse tekstane har også fått plass i "Resten av kvelden".

Resten av kvelden

En Boeing 747 lander på flyplassen i Hamburg. Fra høyttaleren strømmer den gamle Beatles-melodien "Norwegian Wood", og Toru Watanabe bringes tilbake til studiedagene i Tokyo på slutten av sekstitallet. Det er studentopprørets tid, men Toru er ingen aktivist. Han går på forelesninger i teaterteori, leser amerikanske romaner, har en kveldsjobb i en platebutikk. Heller ikke vennene hans står midt i tidens strøm; de er ensomme, sårbare, ganske sære. En venn tar plutselig livet av seg, og vennens kjæreste - Noko, som Toru forelsker seg i - kjemper mot en ny depresjon. Midori utfordrer Toru med rappkjeftet energi og utfordrende seksualitet. Omtalen er utarbeidet av BS.

Norwegian wood

Erle er seks år. Hun bor rett ved siden av bestevennen sin, og de har alt de trenger i sin egen lille verden. Erle får også en lillebror. Hun er uvanlig glad i ham, og fast bestemt på å passe på ham for alltid. Hun vet ennå ikke hvor umulig det er. Jeg savner å føle at noe ikke skal ta slutt er en roman om å skape nye verdener, om å bli større, om å bevege seg bort fra det trygge til det utrygge, om å alltid være snill, og beskyttende, aldri ville miste, om sorg man helst vil unngå, og sorg som allerede finnes.

Jeg savner å føle at noe ikke skal ta slutt

Forfatteren Per Petterson tar notater fra livet på det lille småbruket Porten som har vært hjemmet hans i 28 år. Der er det alltid jobb som må gjøres: en tomt skal ryddes for at et nytt hus skal bygges, trær må felles, sauer må klippes, og den rasende bukken må mates og stelles. Han venter på nyheter om den røde jeepen sin som kanskje skal vrakes. Han og storebroren Steen har lange samtaler om slektshistorien deres, moren og faren og de to brødrene som ikke er her lenger, og minnene presser seg på. Gjennom halvåret før han fyller 69 skriver Per Petterson om livet sitt både nå og tidligere, om møter med forfattere verden over og om oppveksten sin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Journal 29.1. - 18.7. 2021

Mitt Abruzzo

Lillemor er blitt pensjonist - og hun gleder seg til alt hun skal gjøre. Ektemannen Carl, derimot, gleder seg til å gjøre minst mulig ... Med en gammel mor i hagen, barn og barnebarn, en forelskelse over gjerdet, en syklubb med vinglade venninner, en humørsyk katt på 15 år og et forsvunnet pinnedyr - er det duket for gøyale forviklinger.

Vaniljekrem, Sobril og pinnedyr

«Korte meisterverk» inneheld både noveller og stramme korttekstar. Det handlar om oppussing, livstrøytte norsklektorar og ei ekteseng full av steinar. Om den uoverkommelege oppgåva å skrive dikt, små søner, varme sommardagar, tvil, tru og brå erkjenningar. Omtalen er utarbeidd av BS.

Neste
Bok

Korte meisterverk

Lignende bøker: