Våren 1945 synes alle muligheter å stå åpne for Ingrid Abrahamsen. Hun har et godt lesehode, det har faren hennes alltid sagt, men som krigsseiler har han ennå ikke kommet hjem. Det har heller ikke Tove, Ingrids beste venninne, og hvorfor, er det ingen i den lille sørlandsbyen som vil snakke om. Det finnes de som drar, og så finnes de som blir. Ingrid er knapt fylt tjue, men gifter seg likevel, samme sommer. For det er jo det en ung kvinne skal: finne en god mann som kan forsørge henne. Men etter hvert får Ingrid vite mer om faren og Tove, det som hendte med dem. Kanskje skammen som fulgte i kjølvannet av valgene de tok, ikke er så stor likevel? Kanskje den tvert imot er veien til et annet og rikere liv? Til våren er en vakker, sår og bredt anlagt roman om den glemte generasjonen av kvinner. De som måtte passe barn og hjem. De som fikk støv på hjernen, og som barna til slutt gjorde opprør mot. Anna Bache-Wiig (f. 1975) er forfatter og skuespiller. Hun har også skrevet flere film- og tv-manus. Til våren er hennes fjerde roman.

Til våren

Det er lys i vindauget i tredje etasje i Berjaflotvegen 9. Der står Per Eikemo, 86 år gammal, og ser ut over Odda. Dette er ikkje hans tid, og det er ikkje lenger det Odda han kjenner. Men huset står, huset som far hans bygde, og som Per sjølv måtte overta som 14-åring da faren døydde. Her voks han opp, saman med dei fire brørne sine, den eine villare enn den andre. Dei har halde det gåande med husbygging, idrettslag, amerikareiser og maratonløp. Dei fire etasjane har alltid vore fulle av liv og prosjekt. No er det berre Per igjen i huset - og klokka som stadig tikkar og går. Marit Eikemo, som sjølv voks opp i Berjaflotvegen 9, har skrive ei underhaldande og rørande forteljing om eit hus, ein familie og ein industristad. Boka er ein sørgjesong og ei kjærleikshistorie om alt som går tapt, om det som formar oss og om krafta som held oss i live.

Vi er brødrene Eikemo

Atlas - Historien om Pa Salt er den åttende og siste boken i Lucinda Rileys serie De syv søstre, og endelig blir seriens store spørsmål besvart: Hvem var Pa Salt, og hvorfor adopterte han de syv søstre? Atlas - historien om Pa Salt spenner over et helt liv med kjærlighet og tap, den krysser grenser og hav og fører serien De syv søstre til frem til en fantastisk, uforglemmelig avslutning. Paris, 1928 En gutt blir funnet, forkommen og døden nær, og en vennlig familie tar seg av ham. Den stille, talentfulle gutten blomstrer i sitt nye hjem, og familien gir ham et bedre liv enn han noen gang kunne ha drømt om. Etter hvert som han vokser opp til en ung mann, som forelsker seg og blir student ved det prestisjetunge Conservatoire de Paris, hender det at han iblant glemmer fortidens redsler og trusselen som henger over ham. Men i sitt hjerte vet han at den dagen vil komme hvor han må flykte igjen. Egeerhavet, 2008 For første gang er alle de syv søstrene samlet. De er om bord på Titanen for å ta et siste farvel med den gåtefulle faren de elsket så høyt. Til alles overraskelse har Pa Salt valgt å gi ledetråden til fortiden deres til Merry, den savnede søsteren, i form av en dagbok. Men for hver detalj som avsløres, dukker det opp nye spørsmål. Hvem var denne mannen som adopterte barn fra alle verdenshjørner? Søstrene må etter hvert innse at deres elskede far var en mann de knapt kjente. Og enda mer sjokkerende: Alle hans hemmeligheter kan få konsekvenser for dem den dag i dag.

Historien om Pa Salt

Atlas

Da familiegården i Hallingdal ble gjort om til campingplass en julikveld i 1969, landet de første menneskene på månen. Da Guro Hoftun ferdigstilte Månelandinga i august 2023, kom flommen og raserte campingen. Månelandinga er en diktfortelling om familiefaren som bestemmer seg for å legge om fra gårdsdrift til turisme, mens Apollo 11 er på vei mot månen. Han setter opp telt på jordet der havren en gang sto. Og på tunet plasserer han TV-apparatet som tar inn signaler fra NASA og verdensrommet. Turister og forbipasserende stopper for å se at de første menneskene setter sine bein på månen. Det som skjer på landejorda er et lite steg for menneskeheten, men et stort sprang for familien på gården. Og bakenfor alt det nye ligger fjellet, skogen, myrene og livet på stølen.

Månelandinga

Camilla er på besøk hos farfaren. Vennene hans har gått bort, og han føler seg ensom. Han angrer også på ting han ikke har fått gjort i livet. Farfaren forteller om oppveksten sin og mimrer. Gjennom deres tid sammen vokser et uventet vennskap frem. «Det er vakrest når det skumrer» er en roman om familie og om det å bli kjent med hverandre før det er for sent, og døden, kjærligheten og lengselen etter det fullkomne. Omtalen er utarbeidet av BS.

Det er vakrest når det skumrer

En julikveld i 1966 går en far og hans seks år gamle sønn ombord i et nattog på Oslo Østbanestasjon. Toget skal til Røros. Det er ingen andre passasjerer om bord, og det kommer heller ikke på flere reisende underveis. Konduktør finnes ikke, og er det i det hele tatt noen lokfører der? Gutten sover ikke et sekund på hele turen. Nattehimmelen blir morgenhimmel oppover Østerdalen. Åser avløses av fjell som stadig blir høyere. Telefonledningene langsmed skinnegangen stiger og synker mellom stolpene. Elva i dalbunnen, hesjene på jordene og trærne som vokser i den hvite mosen, synger sanger han aldri før har hørt. Stasjonene de stopper på underveis har folketomme perronger. Reisen utvikler seg til en lysende opplevelse som ikke blir glemt så lenge han lever.

Det tomme toget

April 1911. Gustav Mahler er den største dirigenten og musikeren i verden, og har feiret store suksesser i New York. Nå er den dødssyke komponisten på vei hjem til Europa med dampskipet «Amerika». Mahler har smerter, han har alltid hatt smerter, men han har trosset en kropp som prøver å fortære seg selv. Nå sitter han på soldekket mens dekksgutten pusler rundt ham, og mimrer tilbake til de siste årene, til somrene i fjellet, til datteren Marias død. Og han tenker på datteren Anna, som sitter under dekk og spiser frokost. Og på Alma, hans livs kjærlighet, som gjør ham gal - og som han for lengst har mistet. Det er Mahlers siste reise. Siste sats er en gripende roman om kunstneren som en gammel mann som ser tilbake på livet sitt i krystallklare øyeblikk av skjønnhet, melankoli og anger.

Siste sats

Over fjorden går han. Over fjorden utan å nøle. Over fjorden som så mange gongar før. Seint og tidlig. Morgon og kveld. I storm og stille. Mot aust og mot vest. Bare måsane følger han, dei mumlar og klagar, verkar unaturlig kvite der dei heng over båten. Nils Vik snur seg. Huset glir straks ut av syne. Neste gong han snur seg, vil han ikkje kunne sjå det. I hjartet av Norge legg ein båt frå land. Vi følger Nils Vik på hans siste reise. Han er ein enkel mann med ein enkel jobb. Han skal få folk over fjorden med båten sin, han skal få dei heim igjen. Men det som ser enkelt ut, viser seg gjerne å vere meir komplisert. "Den dagen Nils Vik døde" er som ein dødsmeditasjon over eit liv og eit landskap. Det er ein roman om ein mann som berre har elska ei kvinne, og som elsker henne framleis, og som nå legg ut på si siste reise.

Den dagen Nils Vik døde

Lena Andersson gjorde panskandinavisk suksess med de to bøkene om Esther Nilsson og hennes håpløse kjærlighetsprosjekter. «Sveas sønn» er en annen type roman – en slektssaga som strekker seg over tre generasjoner, fra det svenske folkehjemmets begynnelse, til utbygget velferdsstat og overgangen til serviceøkonomien. I sentrum for handlingen står Ragnar, født i 1932 og en ekte arbeider. Vi følger ham fra barndom til alderdom, fra en tid der han nærmest kan sies å inkarnere arbeidersjela som en traust, hardtarbeidende og pålitelig fyr, til eldre dager der han betakker seg støyen og glamouren på kaffebarene som plutselig dukker opp på hvert hjørne. Hva skjer med Ragnar, når samtiden gjør han til en historisk etterlevning? Og hva har skjedd med Sverige i hans livstid? Lena Anderssons skriver frem et bilde av et livsløp, men også historien om det moderne Sveriges fremvekst. Omtalen er utarbeidet av BS.

Sveas sønn

Jeg-et i romanen finner boka som datteren hennes, Rakel, ga i gave til mormoren sin mange år tilbake. Den gangen var den tom, og Rakel hadde sagt at mormoren måtte skrive ned historien sin i den. Jeg-et hadde aldri trodd at moren hennes kom til å skrive i boka. Men da hun åpner den nå, ser hun at moren har skrevet side opp og side ned i den. Jeg-et blir sugd inn i morens fortelling, inn i en del av morens historie som hun ikke kjente til. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Hun reiste alene

Lignende bøker: